BUD (2022)
"Hele tablået gir assosiasjoner til et dystopisk, nomadisk landskap der karakterene på scenen er i en apatisk ventetilstand uten noen begynnelse eller slutt."
Judith Dybendal , Scenehunst
"BUD på et minimalistisk vis dyrker dansens muligheter til å skape punkter, linjer og enkle formasjoner i rommet.
Jeg må si at Moshtaghi og danserne greier å fange en rekke vesentlige sider ved ventingens vesen i dette verket. Ikke bare utålmodighet, men også følelsen av at tiden står stille, at man er i et slags vakuum der ikke noe skjer, og at utålmodigheten og ønsket og fremdrift bare blir sterkere og sterkere."
BOUNCING NARRATIVES (2019)
"The staple of the afternoon symposium, and, arguably, of the whole festival was Roza Moshtaghi’s performative art installation Bouncing Narratives. This work had been selected as part of Aerowaves’ Twenty20, but because of covid-related travel restrictions, has hardly been ever shown outside the Nordic countries. Spectators are invited to enter into a scarcely decorated freight container with a trampoline as its roof, and squat on the pillows that upholster its steel interior. A thick trampoline mesh grids the sunlit sky. Two dancers clad in brightly coloured bodysuits step on the trampoline and start to bounce, back upright and facing each other, to Lykourgos Porfyris’s diffused rhythm. Animated by subtle pace shifts, their bouncing morphs into a subdued confrontation, a series of dramatic collapses and frenzied bends, a joyful hug and a mesmerising final embrace under a large veil covering their heads.
This rich and carefully calculated oscillation would have never reached its hypnotising effect had Moshtaghi not modified the viewer’s gaze. We are forced to look upwards, our view is obstructed by the regular web of the trampoline that responds to each bounce by a deep menacing sag. Feet appear larger than hands, faces less visible than shoe soles; the body height is abolished and even its shape becomes a matter of doubt. Moshtaghi skilfully stirs our perception to render us vulnerable and alert and let her bouncing narratives cut through us with the efficiency of a hot butter knife. And just as a greater truth always lies beyond our understanding, Moshtaghi’s piece escapes literal interpretation and navigates in the tension between what we perceive and what we don’t."
LIMBO (2021)
Ornaments of the present
"Limbo is a surprisingly well-developed piece in terms of the movement language. It seems to be based on several simple and spectacular principles: the search for the intensity of expression in a very rigidly defined framework; repetition and the game of small deviations from the dominant movement patterns; momentum, flight, and animal softness inside a mechanised corset of externally imposed kinetic boundaries. The determined quality of movement or its trajectory is constantly suspended (which is reflected in the title): they hang between two opposites. That’s probably why for some of the viewers this abstract work paints pictures of the posthumanist world — not-really-human, not-really-machine-like.
It is the visual style, the bodies’ constitution, the costumes, the music, the atmosphere that turn Limbo so up-to-date and make us recall the anxieties of the current moment: gender issues, other-than-human worlds, affective economics, cold self-exposure in the media, infantilism, and, as the recurring song in the performance says, all today’s regrets."
Anna Kozonina, springback magazine
"LIMBO skaper en fengslende vrimmel av forbindelser mellom formalistiske dansetrinn, kysten, «mainstream» tatoveringskultur, stormer og «nøytrale» ansiktsuttrykk.
LIMBO er sterkt rent koreografisk, og oppleves som et underholdende, solid og egenartet stykke.
Ved siden av å være «tight» og spennende koreografisk, er LIMBO rik på detaljer. Det er mye å oppdage, særlig om man klarer å løfte blikket fra danserne, og se etter det som befinner seg utenfor. Jeg husker foreksempel at en av manipulatørene kommer og legger ned blomster ved de svarte pølene, og den lille teksten jeg går forbi på vei ut som jeg ikke kunne se fra stolen jeg satt på. Selv om Moshtaghi og teamet tilsynelatende har latt seg influere av en rekke tendenser i samtidsdans- og kunstfeltet, har de likevel klart å skape noe ganske eget. Stykkets tydelige detaljfokus opplever jeg som nokså sjeldent, det er liksom en finesse over verket, noe jeg setter stor pris på. Teamet virker å være i full kontroll over rommet de skaper, og arbeidet til å ha et sjeldent overskudd som jeg vil si er en gave til oss i publikum."
Magdalene Solli, Norsk shakespeare tidsskrift
KINSHIPS (2021)
En Pauseperle
"I scenekunst for de aller minste kan man alltid lure på hva de små egentlig får ut av det og her blir det tydelig at det kan være gøy for dem å være med på opplevelsen. Samtidig oppleves det mest som en avslapningsøvelse som på ulike vis har verdi for alle til stede. Her er det klare geometriske former, lek med tau og rolige bevegelser som utgjør koreografien, og det basale i dette gjør at kjennes varmt og nært.
Julie Rongved Amundsen."
Scenekunst.no
Sædceller og nervebaner
"Til sammen gir dette en forestilling full av nydelige enkeltelementer, hvor enkelte av øyeblikkene er hårreisende, frysningsfremmende gode.
KINSHIPS’ konkrete måte å vise hvordan vi er forbundet med hverandre, i bevegelse, at vi får anledning til å se verden fra ulike perspektiver, at de sceniske enkeltelementene får være såpass likestilte, er nydelig tenkt og stort sett overbevisende utført."
Hedda Fredly , Periskop